Historie

Gausdal Leirsteds historie

Av Oddmund Solberg

Jeg vil forsøke å gi en beskrivelse av hvorfor og hvordan Gausdal Leirsted kom på Buskerud Pinsemenigheters søndagsskolers hender.

Ekteparet Egil og Magnhild Gausdal Hammersland ville gi småbruket Gausdal i Åmot Modum til pinsevennenes ytremisjon som rekreasjonssted for hjemkomne misjonærer. De tok kontakt med misjonssekretær Hans Svartdal. Han vurderte saken slik at misjonene ikke hadde mulighet til å gjøre seg nytte av stedet. Han tok kontakt med Betlehem Geithus for eventuelt samarbeid.

På Geithus så de seg heller ikke i stand til å gjøre seg nytte av stedet. Petter Skau som da var forstander i Betania Mjøndalen, overhørte samtalen, og tok kontakt med meg (Oddmund Solberg) som var med i barne- og ungdomsarbeidet i Betania. Han spurte om vi ikke var på jakt etter et leirsted. Han fortalte da om samtalen han hadde overhørt, og anbefalte meg å ta kontakt med Odd Bergum som da var forstander på Geithus. Sammen med Henry Lien dro vi tre inn til Hammersland og la saken fram for ham.

Hammersland var litt skeptisk, men lot seg overtale. Vi tok kontakt med de øvrige menighetene i Buskerud for å lufte saken. Vi dro på befaring og fant ut at vi ville ta imot tilbudet.

Etter dette ble det valgt et styre som skulle arbeide videre med saken. Det var ikke så enkelt til å begynne med. Noen menigheter var til dels svært lunkne, mens andre så mulighetene. Etter tidels iherdig lobbyvirksomhet kom vi i gang.

Det var mange ting som skulle klaffe. Vi måtte bl.a. søke konsesjon. Det viste seg at sentrale personer som skulle behandle saken var svært imøtekommende. Bl.a. fikk vi et navn i landbruksdepartementet som vi skulle henvende oss til. Vi hadde med en anbefaling fra Landbruksmyndighetene i Modum, som viste seg å være svært nyttig. Jeg tror det bare tok ca fjorten dager før saken var i boks.

Så var alt klart for å komme i gang med dugnad. Noe av det første som hendte var at Hammersland ville at vi skulle hente et lass med forskalingslemmer. Per Pedersen fra Mjøndalen fikk låne lastebil av sjefen sin, Rudolf Home. Vi dro en gjeng inn til lageret til Hammersland og lesset på et svært lass. I bakken ned til Gausdal kjørte Per i grøfta, og der sto vi. Med primitive midler fikk vi endelig bilen på veien igjen. Det var da blitt langt på natt.  Vi var hjemme først i fire tiden på morgenen, da var det en flokk engstelige koner som tok imot oss. Dette var jo lenge før mobiltelefonens tid.

Siden var det en rekke jobber som måtte gjøres. Plassen måtte ryddes for planter og kratt som hadde fått vokse vilt. En dag jeg skulle brenne en stor haug med kvist og kvast. Jeg hentet ei kanne med det jeg trodde var diesel, men som viste seg å være bensin. Jeg gjorde som ”Bonden” i Aukrusts ”Simen og Bror min”, jeg tente direkte. – En stikkflamme på flere meter sto i været. Jeg ble kastet flere meter bakover, vipper og hår ble svidd av. Jeg tok meg ned til de andre og da Elsa fikk se mitt forbrente fjes og forskrekkede utrykk, satte hun i å le. Heldigvis fikk jeg ikke varig mèn.

Veien ned til leirstedet var et problem. Den var i elendig forfatning. Etter hvert som Hønefoss ble sterkere engasjert fikk vi en fantastisk hjelp av Lien-brødrene.  De gjorde en formidabel innsats med maskiner og folk.

Når jeg ser tilbake på den første tiden er det en anselig skare med mennesker som sto på. Det er helt umulig å begynne å nevne navn. Det var også en rekke ungdommer som ble engasjerte. Noen forelsket seg og det endte med bryllup, mens andre fikk hjertesår og kjærlighetssorg.

Vi som startet det hele ante ikke hva vi hadde satt i gang, men vi hadde tro og optimisme. På det travleste hendte det at vi dro til Gausdal fem dager i uka. Arbeidsoppgavene sto i kø.

Økonomien var det store samtaleemnet. Det ble foreslått flere tiltak for å samle inn penger. Etter hvert ble det vedtatt at menighetene skulle betale en andel pr. medlem. I tillegg til dette dro Filadelfia Hornorkester rundt og holdt konserter til inntekt for leirstedet. Leirene gikk med et lite overskudd. Noen sponsorer tro til med gratis arbeid og maskiner, bl.a. fikk vi hjelp av Wolstad som bidro med både lastebiler og grus. Ole Granly bistod også med gravearbeidet. Han var en kunstner med maskinene og sto blant annet for planeringen av fotballbanen.

Det vil være urettferdig å nevne enkeltpersoners innsats, men fristende er det. Kanskje vi kan fremheve menigheter, men også det er problematisk da vi lett kan ha glemt noen. På tross av lange avstander kom det folk fra Hurumlandet. De skaffet oss eternitt- og glassfiberplater til Arken. Den største bidragsyteren var likevel Hammersland. Han gav oss materialer til hyttene m.m. Uten hans giverglede ville ikke leirstedet sett slik ut som det gjør. Heller ikke ville vi kommet så fort i gang med leirdriften.

Mange en hustru måtte mer eller mindre stilletiende finne seg i at hjemmelige gjøremål måtte vike for arbeidet som ventet på Gausdal. Vi sier takk for lånet av mennene! Mange av damene var også selv med på dugnadsarbeidet.

Når leirene skulle arrangeres var det kvinnene som først og fremst trådte i kraft. Kokker og kjøkkenhjelpere, gruppeledere – for en kjempejobb dere har gjort. Fra primitive kjøkken tryllet de fram de deiligste retter. Maten gikk ned på høykant under latter og småkrangling.

Til slutt vil jeg uttrykke min beundring for videreføringen av leirstedet etter at vi la grunnlaget. Må Gud velsignelse fortsatt hvile over stedet.

Hilsen Oddmund Solberg